Dagens utfordringer for Litauen

 

Svenske sosiologen Charles Wolfson, som bodde I Litauen over ti år, har vart i konferanse om utvandring. Den konferanse var hold i Vilnius, april 2013. Jeg har oversett noen av hans meninger, jeg er enig med de fleste av dem.

Han sier at arbeidsmarkedet er fragmentert i Litauen i tre deler:

   -Det er offentlige, som bor ganske bra, de absorberer EU penger.

   -En liten  gruppe av supper rike oligarker,

   -Og privat sektore arbeidere, som er livet ikke så godt.

På grunn av denne situasjonen antall personen i arbeidsmarkedet flytett til ”skygge” eller jobbe svart og motta  ulovlig lønn . Eller jobbe lovlig men en del av lønnen blir i ”konvoluten”. Dette betyr at noen av de ansatte i Litauen er helt ubeskyttet, avhenger av sine sjefer god vilje. De jobber overtid uten den minste mulighet for dem at det skal bli redferdig kompensert.

Kanskje forskeren skjener ikke at det er en gruppe av arbeidere som jobber i utlandet og bor i Litauen. De pendler fra Litauen til arbeids sted. Noen sier at det er cirka 120 000 arbeidere, som bor og jobber slik. De fleste av dem jobber i Stor Britannia og Norge.

Svenske fosrkeren er enig med Vytautas Landsbergis at Litauen har andre historisk utfordring etter på Sovjetjunionens kollaps.

Ch.Woolfson er uenig med politisk Landsbergis tenking. Men han er enig at litauiske samfunnet trenger mer vennskap, brorskap og mindre egoisme. Mindre utnyttelse  og mer humanitet og sosial rettferdighet.

Landsbergis nøyaktig  spådde  dyp mental sykdom fremhevet (parodė) av den økonomiske krisen som henger Litauen. Hva er stor politisk sak til Litauen ? Hva å gjøre at litauere skulle ønske å bo og arbeide  i landet sine?  Det er selfølgelig veldig vanskelig å svare.

Woolfson mener at maktbalansen mellom kapital, arbeidskraft og arbeidsgivere må revideres. Det trenger en ny sosial kontrakt. Det er nødvendig å ta en ny titt inn arbeiderne. Ch.Woolfson sa i en konferanse om utvandring.

” La oss være klare : Litauen skal ikke konkurer med Kina. Vi må kjempe for å investere i litauisk arbeidskraft” sa svenske professor. ”Krisen er ikke over. En av de viktigste effektene av krisen i de Baltiske landene, var at arbeidsmarkedet har vært fragmentert i flere deler. I denne prosessen ser vi en meget stor offentlig sektor sammenlignet med andre EU-landet. Krisen reduserte inntekter, men offentlig sektor hadde en myk pute – EU – midler, som ble brukt. Dette, hva vi ser, kan kalles en ny nomenklatur av de Baltiske statene, basert på fordelingen  av EU – midler. Samtidig skaper en nytt sosiale nettverk, som dannet en mye bedre sjanse enn den kan nyte den store massen av befolkningen. Dette betyr at under krisen Litauen eksporterte arbeidskraft utvandring , men importen var EU – midler , som dratt hovedsakelig i offentlig sektor. Det betyr at offentlig sektor har relativt trygt miljø som er basert på bruk av EU – midler. Det var verre i privat sektor, arbeidstakere får lave lønninger. Woolfson sa at reallønnen er fortsatt i tilbakegang, to tredjedeler av arbeiderne tjener mindre enn gjennomsnittlig lønn i Litauen, men om lag 20% arbeidere tjener i minimum.

”Vi opplever hypermobility, sier Woolfson. Vi har busser i Stockholm, som gjennomføres turister. Det kalles ” hop – on, hop – off ”. Han tror at vi kan bruke dette begrepet til hjemvende emigranter. Han snakked med noen av dem som tenkte på retur.

” Ja vel, kanskje vi vil komme hjem for å se hvordan går det, men , du vet, for å komme tilbake til Litauen det er så vanskelig som er å forlate Litauen.”

Begrepet ”hipermobility ” kan beskrives disse arbeiderne som jobber på utlandet, men bor i Litauen også.

Professoren sier at, det er stor sosial tillit forskjell mellom det litauiske og svenske samfunnet. Det er en dyp pessimisme om den fremtidigje retningen i Litauen, mens det samme gjelder for Latvia og Estland.

Professoren V.Landsbergis minnet at det er vilkår mellom 1990 og 2013. Woolfson husker at Landsbergis spurte folk at de ønsker å være fri. Publikum ropte ”Ja”. Han påpekte at det vil bli vanskelig, og en gang igjen spurte folk om er de villig til å tåle alt. Publikum ropte tilbake ”Ja, ja”.

I 2013 har snakket V.Landsbergis om behovet for samfunnet å overleve en ny historisk vekkelse, ellers folk vil bli angivelig truet av glemselen.

Ch. Woolfson sier at han er enige med Landsbergis.

Jeg er enig med begge to. Vi kan og skulle spørre selv hvordan å gjøre at folk skulle ønske bo i Litauen.

Er det sant hva snakket Woolfson om, du kjære leser, kan bestemme selv.